Når balterne nå forbereder seg på markeringen til minne om 70 års-dagen for den første sovjetiske massedeportasjonen av baltere til Sibir og Kaukasus, stiller mange unge spørsmålet; er det nødvendig å rippe opp et stykke tragisk historie? Har ikke dagens baltere, med de dype økonomiske og sosiale problemene de står overfor, nok å streve med, om det ikke også skal ristes støv av gamle smertefulle minner?
Tragedien som nå skal minnes, ble hva Latvia angår, første gang omtalt i Aftenposten 22. juni 1941; ” …under masseaksjonen 13. og 14. juni ble 15.081 deportert. Under krigens forvirring ble 13.077 personer arrestert på gatene og arbeidsstedene. Dermed kommer ofrenes antall opp i 35.828 personer, eller nesten to prosent av den latviske befolkning”.
Den største sovjetiske enkeltaksjon mot baltere i ”grusomhetenes år” 1941, skjedde samtidig i de tre okkuperte landene Estland, Latvia og Litauen natt til den 14. juni. I løpet av døgnet ble rundt 42.000 ”uønskede elementer” (herunder også flere tusen jøder, russere og balt-tyskere som bodde i landene) arrestert. Så ble de stuet sammen som kveg i godstog. Mange omkom av sult på veien til ukjent mål, familier ble skilt underveis, og det var bare bare et fåtall som fikk vende tilbake til sine hjem etter flere år i slaveri.
Latvias tidligere utenriksminister, Sandra Kalniete, ble født i Sibir i 1952. I sin bok Med høyhælte sko i Sibirs snø (ikke oversatt til norsk) fra 2005, stiller hun spørsmålet: Hvordan kunne forberedelsene til en så omfattende aksjon skje, uten å bli oppdaget?
”Det var så mye forarbeid som lå til grunn; man måtte lage lister over de som skulle deporteres, man måtte rekvirere godsvogner og sette dem sammen til togsett, man måtte skaffe biltransport for å bringe de deporterte til stasjonen og sette sammen arrestasjonsgrupper osv.”
Sommeren 1941 drev Hitlers styrker den røde armé ut av Baltikum. Men de baltere som trodde at tyskerne kom som frigjørere, tok grundig feil. Nazistene brakte med seg en djevelsk gjennomtenkt plan om den endelige løsning for ca en kvart million jøder, og en plan om innlemmelse av Baltikum i Ostland. Vinteren 1944/1945 var det imidlertid tyskerne som ble fordrevet fra den geopolitiske viktige regionen, og dette ble starten på en ny sovjetisk okkupasjon av randstatene, som skulle vare helt frem til 1991.
Etter Annen verdenskrig var det flere nordmenn som talte balternes sak, blant dem redaktør Terje Baalsrud og dikteren Arnulf Øverland, – og som reiste kritikk av Norges likegyldighet overfor balternes skjebne. I et essay fra 1948 skriver Øverland: ”Vi uttaler vår harme, når vi hører tyskere erklære, at de ikke visste noget om konsentrasjonsleirene. Nu erklærer vi selv, at vi ikke vet noget om de russiske konsentrasjonsleirer. Er dette egentlig stort bedre? Vi vet antagelig heller ikke noget om deportasjoner til Sibir fra det østlige Polen og fra Baltikum. Og uvitenheten er en vel lykketilstand. Måtte vi undgå den anskuelsesundervisning som ikke er mer til å misforstå!”
Når 70-årsdagen for den barbariske deportasjonen av 42.000 innbyggere i Baltikum til Sibir/Kaukasus blir markert verden over, kan det hende at flere gjør seg samme betraktninger som Kalniete og Øverland gjorde seg: Hvordan kunne forberedelsene til så grusomme overgrep på befolkningen skje uten å bli oppdaget? Hvordan kan opplyste mennesker få seg til å hevde at de intet vet? I en tid hvor overgrep mot mennesketeten synes å være en daglidags foreteelse, og mediene kontinuerlig bringer de ferskeste rapporter herom, synes spørsmålene å ha allmenn gyldighet.