– Hvorfor bestemte du deg for å komme akkurat hit? Har du forfedre som kommer herfra?
– Nei, jeg er bare glad i landet. Og hadde lyst til å oppleve Hiiumaa.
Det var litt vanskelig for Mari-Liis og Kaupo å forstå at jeg bare hadde bestemt meg for å reise alene på ferie til akkurat deres gjestegård. Den ligger i et tynt befolket veikryss, med seks kilometer til nærmeste butikk og det dobbelte til øyas eneste by. Det er ikke her de store strendene ligger, heller ikke noen av de høye fytårnene. Selv nærmeste vindmølle befinner seg et stykke unna.
Her er jeg eneste gjest første del av oppholdet. Jeg får et koselig rom, har dusj og wc for meg selv og blir servert en deilig frokost hver morgen. Alene ved langbordet i riddersalen, der veggene er dekket med jakttrofeer av ymse slag. Det er bestefar i huset som er jegeren og som til og med har skutt bjørn i Alaska. Bestefar er blid og vennlig, men ikke lenger så aktiv i driften av gjestegården. Den er det neste generasjon som har overtatt, Mari-Liis og Kaupo som ved å være de åpne og inkluderende personen de er får meg til å føle meg mer som en venn av familien enn som en gjest. Bak huset er det en gressplen så stor som en fotballbane eller to. Velstelt og innbydende. Her får jeg beskjed om at jeg bare må ta meg til rette. Spise av bærbuskene, plukke av urtene, trene frisbeegolf eller bruke grillen. Eller nyte de solstrålene som måtte dukke opp i en av stedets solsenger. Går jeg rundt huset ser jeg sjøen. Dette er østsiden av Hiiumaa, og jeg skimter flere små øyer der ute, i tillegg til at Vormsi dukker opp i det fjerne når lysforholdene vil det slik.
Det tar fem minutter å rusle ned til den lokale havnen. En lun liten småbåthavn med gressplen og bademuligheter. Det skal bli mange rusleturer hit i løpet av disse dagene. Jeg liker å sette meg i gresset og skue utover vannet. Det er så fredfullt, så stille og så vakkert. Noen ganger er jeg helt alene her. Bare måkene, svanene og meg. Og de ville orkideene som vokser så frodig mellom veikant og siv. Andre ganger kommer det folk for å bade, for å slappe av på plenen eller for å reise ut i en av båtene som ligger fortøyd her. En av dagene kommer jeg i prat med to ungjenter på badetur. Jeg vil så gjerne bli forstått på språket deres, så jeg blir glad når det viser seg at vi faktisk kan føre en enkel samtale. De vinker blidt når de sykler hjemover, og jeg blir sittende en stund i den fine sommerkvelden. En kveld er jeg her nede rett før uværet setter inn. Det begynner å blåse, solen forsvinner gradvis bak kunstferdige skyformasjoner, og jeg hører tordenskrall i det fjerne. En kvinne dukker opp, tar seg en svømmetur samtidig som de første regndråpene treffer vannflaten og blir borte like fort som hun kom. Jeg ser andefamilien, de to store og de fem små som vanligvis svømmer sorgløst omkring, søke ly i sivet. Måkene flyr lavt, mens svanene legger seg til ro ved skjærene til venstre for havna. Det er noe med lyset – alt blir sterkere samtidig som det mørkner. Det blåser etter hvert godt, og jeg tenker at nå kjenner jeg på øyas sjel. Jeg trenger ikke de store hvite sandstrendene, for nå er jeg tett på elementene på lille Värssu havn.
Det er også fra Värssu havn Kaupo og jeg reiser ut i jolla hans en kveldsstund for å sette garn. Påhengsmotoren fusker litt, men vi reiser likevel et godt stykke utover før han setter ut markøren og slipper garnet med rutinerte bevegelser. Det begynner å regne da vi setter kursen mot land igjen. For ham er det en helt vanlig kveld, for meg er det magisk. Noen timer senere, rundt midnattstid, banker Kaupo på vinduet mitt. Vi skal ut og trekke garn. Nå streiker påhengsmotoren, så vi må ro. Regne gjør det fortsatt, men dråpene treffer Østersjøen like forsiktig som vinden lager krusninger. Det har kommet seks fisk i garnet, og Kaupo sier seg fornøyd med det. Det er ved slike anledninger gode samtaler blir til. Gode samtaler må tas på engelsk, og jeg kjenner meg så trygg på denne mannen som jeg bare har kjent i tre dager. Takket være gyldne øyeblikk som dette blir ferien min unik.
Det blir mange kilometer langs landeveien på sykkelen jeg har fått låne av Mari-Liis. Jeg utforsker rullesteinstranden på halvøya Saarenina. Legger stein på en varde i håp om en gang å vende tilbake. Jeg sykler gjennom bittesmå landsbyer og stanser for å beundre vakre og velstelte hager. En dag ser jeg et skilt som viser vei til «Kummistu kalmistu». Jeg forstår ikke hva det betyr, men blir nysgjerrig på hva som skjuler seg 0,2 km innover en dårlig skogsvei. Det viser seg at det er øyas eldste kirkegård som ligger her. En gammel steinmur danner rammen om en stor mengde gjengrodde graver. Jernkorsene står tett i rett. Vanligvis liker jeg å rusle på kirkegårder, men her synes jeg nesten det er litt skummelt. Stillheten er total og jeg tar meg selv i å lure på om det står noen bak treet der borte. Likevel er jeg glad for at nysgjerrigheten lokket meg inn hit. Jeg føler jeg har sett noe helt spesielt og at det tross alt var godt å ta stemningen innover seg i noen minutter.
Sykkelen tar meg til den staselige herregården i Suuremõisa, til en den mektige klippeformasjonen i skogen nord for Vahtrepa (som ut fra geoglogiske forholdt ikke skulle vært der), til kirker og til lokale festplasser og enda flere hus med store velstelte hage. Ved en nedlagt havn blir jeg overrasket av en liten geiteflokk på vei til nytt beiteområde. Jeg sykler halvannen mil til Nord-Europas største lavendelfarm der alt er veldig vakkert og veldig lilla. En kveld sykler jeg noen få kilometer til restauranten Ungru og spiser den reneste gourmetmiddagen, en annen kveld blir jeg servert grillmat hos Mari-Liis og Kaupo. De tar meg med til byen, Kärdla, og til spennende opplevelser i Kõrgessaare på vestkysten. De tar meg også med til Rootsi, altså Sverige, der vi besøker den merkeliste og morsomste lille opplevelsesparken jeg noen gang har sett. Eifelltårnet i tre var dessverre stengt for besøkende, men det var nok av annet rart å se og gjøre der.
Mine nye venner tar meg også med til ørkenen. Midt i skogen, ikke langt fra Kärdla, befinner det seg en diger sandbank som gir deg følelsen av å være i – ja nettopp, i en ørken. Bortsett fra at det vanligvis ikke er furuskog rundt ørkenen. Vi tar nok ikke den vanligste veien til denne attraksjonen, for det blir mye skogsbilveier på oss. Og skogsveier som ikke er ment for biler. Det går opp og ned, og som ved et under kjører vi oss ikke fast der hardt underlag blir mer og mer preget av sand.
Høydepunktene står i kø, men den største naturopplevelsen er Sääretirp sør på øya. En vandring utover den rundt to kilometer lange landtungen er en stor naturopplevelse. Stien på toppen av ryggen har grønn innramming av busker og gress, med rullesteinsstrender smykket med store mengder strandasters på begge sider. Kombinert med lys grønne klynger med sjøkål danner de et magisk fargespill mot alt det blå omkring oss. Så blir “tirpen” smalere og smalere og får oss til å føle oss mindre og mindre.
En kveld tar Kärttu meg med til Windtower. Jeg kjenner en som kjenner Kärttu, og vipps så har jeg min private guide for en kveld. Alt blir så mye mer moderne når vi kommer til tettstedet Käina, men opptil flere butikker, store bygninger og en diger rundkjøring. Min magiske, stillferdige Hiiumaa med alle sine små skatter blir for en stakket stund borde. Windtower kan mest beskrives som en en blanding av museum og interaktivt opplevelsessenter. Det er mye lærdom å ta med seg herfra, og tårnet favner et vidt spekter av tema.
Akkurat som Hiiumaa selv – øya er som en gavepakke som helst skal åpnes lag for lag. Jeg åpnet noen lag i sommer og følte jeg berørte en liten del av øyas hjerte. Jeg kjente pulsslagene, men veldig mye ligger fortsatt uåpnet. Det er så mye mer å utforske, oppdager, bli kjent med. Jammen er jeg glad for at jeg la et stein på den varden.
Tekst skrevet av Janne Knutsen Stokken