Estland er både et gammelt land og en ung stat. Esterne har bodd ved Østersjøens strender i flere tusen år, men de dannet sin første stat i 1918 etter å ha erklært seg selvstendige 24. februar. Erklæringer er ikke alltid nok, esterne måtte også kjempe for at selvstendigheten skulle bli en realitet. Den doble frihetskrigen 1918–20 mot russere og tyskere krevde 3588 menneskeliv på estisk side, og 13 775 ble såret.
Som en anerkjennelse av fortjenestene til de som kjempet i frihetskrigen, ble i 1919 Frihetskorset etablert som den første statlige æresorden. Det het i statuttene at Frihetskorset kunne gis som utmerkelse til personer som hadd ytt militære og sivile tjenester under opprettelsen av Republikken Estland.
Retningslinjene ble fulgt meget nøye slik at Frihetskorset fikk status som den høyeste anerkjennelse Estland kunne gi. Den var også den eneste som samtidig ga en rekke privilegier til bæreren. De første sju mottakerne var offiserer i den britiske flåten som hjalp Estland i en kritisk fase under krigen. Russerne sto i desember 1918 bare tre mil fra Tallinn da esterne bad om hjelp. Finland sendte våpen og frivillige, og britene kom med en flåtestyrke.
Dekorerte personer fra mange land
Totalt ble 3 132 personer dekorert med Frihetskorset, men noen utmerket seg så til de grader at de ble dekorert to eller til og med tre ganger. Alt i alt ble 3 224 ordener gitt, for det meste til personer, men dessuten til Den ukjente soldat i Frankrike, Storbritannia og Italia. Den franske byen Verdun som lå ved frontlinjen under hele første verdenskrig, mottok en orden. En tredjedel av de dekorerte var utlendinger: finner, briter, russere, svensker, dansker, latviere, polakker og andre. Dessverre utmerket ikke nordmenn seg. (Vi har ingen opplysninger om at nordmenn i det hele tatt skulle ha deltatt i Estlands frihetskrig. Hvis leserne vet bedre, får de hjelpe oss.)
Dekorasjoner blir ofte delt rundhåndet ut til prominente personer. Det medvirker også på en måte til å gjøre den mer verdifull. Tenk å ha samme orden som den og den! Mottakere var blant andre kongene Georg 5. av Storbritannia, Christian 10. av Danmark og Gustav 5. av Sverige, statsministrene Winston Churchill i Storbritannia og Georges Clemenceau i Frankrike, og Finlands president K.J. Ståhlberg. Den estiske ordenen var forresten ingen hindring for Churchill da han sammen med Franklin D. Roosevelt på Jaltakonferansen i 1945 lot Josef Stalin beholde Baltikum.
Nikolai Triik var formgiver
Flere estiske kunstnere av den unge garde var tidlig på 1900-tallet opptatt av norsk kunst og av Norge. Blant de som tok en tids opphold i landet vårt, var maleren og grafikeren Nikolai Triik (1884–1940). Han ble den som fikk i oppdrag å formgi Frihetskorset.
Ordenen består av tre grader, hver med tre klasser. Første grad kunne gis for militær innsats, andre grad for personlig tapperhet, og den tredje for sivile tjenester. Overlegent flest utmerkelser er gitt av grad to – så mange som 2279 og de fleste av klasse to, ikke en eneste av første klasse.
Parlamentet vedtok i 1925 en lov som stanset tildelingen av Frihetskorset med den begrunnelsen at de mest fortjente nå var belønnet. Da var det blant annet gitt ti ordener til personer som var med på å slå ned desemberopprøret i 1924.
Imidlertid besto ordenen videre i den første selvstendighetsperioden som en militær utmerkelse. Den siste som kunne pryde seg med Frihetskorset døde i 2000.
Minnet om Frihetskrigen
Rundt omkring i Estland ble det i den første selvstendighetsperioden satt opp mange lokale minnesmerker over de som hadde kjempet for landets frihet. Disse ble stort sett ødelagt under sovjetokkupasjonen. En del av monumentene er nå satt opp på nytt. Arbeidet med dette kom i gang allerede under Mikhail Gorbatsjovs perestrojka i andre del av 1980-årene og fortsatte inn i 1990-årene.
Men et nasjonalt minnesmerke har nasjonen tidligere ikke klart å samle seg om, selv om ideen oppsto allerede i 1919, før krigen var slutt. Skulptøren Amandus Adamson (1855–1929) – den samme som har skapt Russalka – hadde modellen klar. Kunstneren holdt imidlertid i ekspertenes øyne på å gå av moten, så Kalevipoeg-utkastet hans hadde ingen sjanser.
Opp gjennom årene ble flere planer skrinlagt. I 1936 kom det imidlertid så langt at det ble vedtatt en lov som foreskrev bygging av et monument. Et par år senere hadde saken modnet så mye at det var mulig å bestemme tidspunktet da det skulle stå ferdig. Etter planen skulle det avdukes 24. februar 1943 som en del av 25-årsjubileet for republikkens fødsel. Som kjent tok historien en annen vending.
Kulturhus i stedet for monument
Okkupasjonsmakten innsatte i juni 1940 legen og forfatteren Johannes Vares-Barbarus (1890–1946) som statsminister. Etter annekteringen i august 1940 bestemte han at pengene som var innsamlet til monumentet – 569 000 krooni – skulle gå til byggingen av Det Arbeidende Folkets Kulturhus, for slik å feire at landet nå var blitt sovjetrepublikk. Dette huset ble faktisk ferdig i 1947 på Sakalagata, og der holder det estiske forsvarsdepartementet til – det samme departement som tok opp saken og har gått i spissen for det nye monumentprosjektet.
Ny selvstendighet og nye muligheter
Da esterne på nytt ble herrer i eget land, var det en viktig oppgave å vise kontinuiteten i statsdannelsen. De måtte på alle mulige måter gjøre det klart at staten hadde røttene sine i det som skjedde 1918. Minnesmerke-tanken meldte seg fort.
En hindring som gjorde det vanskelig å sette opp et nasjonalt monument, var striden om hvor det eventuelt skulle ligge. Endelig vedtok parlamentet våren 2005 å la det bli oppført på Vabaduse väljak (Frihetsplassen) i Tallinn sentrum.
En konkurranse ble utlyst i 2006 for å finne fram til utformingen. Det het i utlysningen at på denne måten ville det estiske folket vise respekt og anerkjennelse overfor de som med våpen i hånd la grunnen for Estlands frihet og selvstendighet. Til tross for boikotteringer fra kunstnerorganisasjonene kom det inn over 40 forslag. Vinnerutkastet med tittelen Libertas var levert av fire unge arkitekter: Rainer Sternfeld, Andri Laidre, Kadri Kiho og Anto Savi.
I utformingen av Libertas spiller Frihetskorset en vesentlig rolle som symbol. Det var brukt flere ganger tidligere også på mange lokale minnesmerker. Utgangspunktet for seiersutkastet var den utmerkelsen som ingen noensinne hadde mottatt – første klasse av andre grad. Dette skulle da bety at hele det estiske folket med det nye monumentet ble tildelt Frihetskorset.
Problemer i hopetall
Nåværende forsvarsminister, Jaak Aaviksoo, har satt mye inn på å få planene realisert. Og det har ikke manglet på motgang. Hele prosjektet ble dømt nord og ned av store deler av en høyrøstet elite. Alt var galt. Alle som hadde befatning med saken var inkompetente. Forberedelsene kom ikke i gang fordi myndighetene i Tallinn ikke ville la de statlige myndighetene iverksette planene sine. Da arbeidet kom i gang, oppsto det mistanker om korrupsjon så byggelederen måtte gå av. Under gravingene kom det for dagen mellomalderske murkonstruksjoner og annet som måtte undersøkes arkeologisk, og det er som vi vet et pirkearbeid. Det oppsto problemer med konstruksjonen av selve minnesmerket. Etter hvert innså alle at avdukingen, som skulle vært et toppunkt i 90-årsjubileet for Republikken Estland i 2008, måtte utsettes.
Monument av glass
Unektelig bar vinnerutkastet preg av en viss megalomani. Ved inngangen til Gamlebyen i den lille hovedstaden i lille Estland kunne det kanskje gjort seg med noe i litt mindre format. Arkitektene bak Libertas gikk med på noen modifikasjoner, det blir spennende å se hvordan det tar seg ut.
Materialet er uttrykk for vår moderne tid: Monumentet blir kledd med glass, og det skal lyse! Det var nødvendig å hente glassmestrene helt fra Tsjekkia der glasskunst tradisjonelt står høyt. Den fulle effekten av det lysende vidunderet får vi kanskje først til høsten når det mørkner igjen. Avdukingen skal skje i et lyst øyeblikk – i forbindelse med seiersdagen 23. juni 2009.
Hele Vabaduse väljak blir omstrukturert i samme slengen. Plassen har i flere år tjent som parkeringsplass. Nå skal bilene under jorda. Sprengningsarbeidet har vært en sann påkjenning for bygningene rundt om. Blant annet har Jaani kirik (Johanneskirka) fått noen stygge sprekker. Men plassen skal bli vakker og representativ. En del av den vil være klar til seiersdagen, og resten i august. Vi gleder oss. Tallinn tar finpussen på seg som forberedelse til å være Europas kulturby i 2011.